Selvforakt - ORMSTUKKEN

Etter to år er Bergen/Tromsø-bandet Selvforakt klar med album nummer to! Gutta har utviklet sounden videre siden sist og fått med seg Eirik «Pytten» Hundvin som produsent. Coverart av Ole-Marius Seppola.

Spor 01 FORTAPT:

En fin, men mystisk gitar setter en atmosfærisk tone som dukker opp flere ganger gjennom plata. En rolig vokal drukner litt bak den, men kommer seg opp på topp når ropinga begynner for fullt. Trommer og bassen kommer inn. Bassen er litt lav noe som viser seg å bli en gjenganger gjennom plata. Alt stopper og en enslig gitar funker som en flott overgang til et refreng fullt av blastbeats. Andre vers bygges sakte og flott opp til neste refreng. Låta er kul, men setter seg ikke i hode og det føles som det mangler et høydepunkt etter andre refreng.

Spor 02: UNDERGANG:

Bandet slår hardt fra seg fra start, men den lave bassen gjør at de mangler litt tyngde. Riffet er kult og utvikler seg fra rolig til palmmuting til blasting. Vokalen lir av seg flere fete leveranser og fraser. Når bandet lander i en seig outro funker de dritbra.

Spor 03: NÅLEBYEN

Gitarene sklir ned i et knallfett riff som kan ligge og dure lenge med behag. Bak dem er en stødig og enkel trommebeat som klikker ut i enda et blastbeat-refreng med et ok riff som ikke klistrer seg til hjernen på samme måte som det første. Et fantastisk skrik skjærer seg gjennom bakgrunnen av andre refreng. Trommene er kule hele veien og filsene ruller ut perfekt! Gjennom hele låta har vokalen en god rytme og plassering og teksten er ganske bra, spesielt i første refreng. En kjapp runde innom versriffet lar trommene klikke ut og fungerer som en flott outro!

Spor 04: FOR ALLTID

Enda en atmosfærisk start med tunge gitarer og seige trommer. Vokalen er litt for lik flere av de tidligere låtene og jeg skulle ønske den lekte seg litt mer. Vi tas videre inn i et hardt refreng med et av platas absolutt beste riff. Vokalen ligger også perfekt oppå. Inn i andre vers merker man at dynamikken gjerne skulle hatt større variasjon, vers og refreng er cirka like høye selv om de ikke har i nærheten av samme intensitet. Låtas struktur ligner på FORTAPT med rolige vers og tunge, harde refreng, men funker bedre mest på grunn av et bedre riff i refrenget. Refrengene viser også en fin musikalsk utvikling, og jeg liker at det blir lengre andre gang.

Spor 05: INNESPERRET

Igjen starter vi med en rolig gitar. Her er dynamikken mye bedre og når bandet kommer inn treffer det ti ganger hardere. Et fantastisk hardt dødsriff med gode trommer bak treffer oss i trynet. Roen legger seg igjen med samme cleane gitar, denne gangen med rolig trommer bak. Vokalen som var helt rå på refrenget begynner å slurve med orda og ler på en måte som virker teatralsk og litt påtatt. En takt før neste refreng stopper trommene og gitaren flyter i lufta. Tomrommet skaper plass slik at refrenget kan ta springfart med knyttneven inn i trynet ditt. Trommefilsene blir den perfekte toppen på kransekaka over gitarene, bassen og vokalen. Enda en ny tur innom den rolige gitaren i neste vers blir litt repetitivt, men når det er sagt så spilles refrenget bare bedre og bedre hver gang og utviklingen av det partiet er ekstremt bra. Vokalen er også ekstra god på den siste delen.

Spor 06: KAOS

Etter flere låter med seige partier starter vi i galopp. Når vi beveger oss inn i refrenget har det såpass lik følelse at man nesten ikke merker det først. Bakerst ligger likevel en flott gitarmelodi. Overgangene ut av refreng består av to harde slag og er knalltøffe. Et rolig bruparti blir en flott utvikling og et viktig motpunkt for de intense versene og refrengene! Her savnes bunn i trommene spesielt mye. En utvikling i siste refreng lar bassen droppe ut mens gitarene bråker og er et kult hint til det fantastiske bråkepartiet som avslutter låta.

Spor 07: ANGST

Midtpunktet av plata er kul atmosfærisk pling plong støy som blir en fortsettelse på slutten av KAOS. Utført bra og et fint avbrekk.

Spor 08: KRYP

KRYP starter med et dritkult riff fra en enslig gitar. Bandet eksploderer inn og bassen virker litt høyere. Vi skytes inn i et B-parti som er litt vel lik A-partiet, men det tar bare noen sekunder før et tungt palmmuting-parti sender oss tilbake til start. Alle elementer leverer som faen og dette er platas desidert kuleste låt.

Spor 09: HELVETE

Enda en sologitar kjører i gang neste riff som kan minne en del om Infest the Rats Nest. Riffet er ok, men kunne gjerne hatt noen flere akkorder eller andre musikalske utviklinger. Refrenget slår hardt inn og trommene er rå. En bråstopp lar bassen dure alene før trommene bygger oss opp igjen til refreng 2. Dritkult! Her blir det igjen litt mye repetisjon og det kunne gjort seg med enda et riff.

Spor 10: FORTAPT

Igjen har vi en gitar som starter oss i gang. Denne gangen med litt trommer bak. Vi bygger oss opp til blastbeating og riffet har kanskje litt lik vibe som forrige låt. De intense partiene går om hverandre før vi sendes tilbake til start med gitar og trommer. Oppbygning nummer to er kul, men går for litt fort til å treffe like hardt som starten av låta. Tilbake i de intense blastbeats-partiene merker man at de blir litt uinteressante før man reddes av en dritkul palmmuting-del som utvikler seg flott opp! Igjen er det lav bass og tynne toms. Siste del minner om også om Infest the Rats Nest og slår bra fra seg. Hadde kanskje gjort seg med litt dobbel basstromme der. Skulle også ønske vokalen var litt mer med på den musikalske utviklinga, spesielt mot slutten. Den kjører ganske samme løp hele veien og kunne blitt justert mer etter musikken for å fremheve de ulike partiene og følelsene de skal ha.

Spor 11: ORMSTUKKEN

VELDIG John Carpenter-vibes. Enda mer enn synthsporene fra forrige plate. Digger det som faen. Kunne hørt på et helt album med dette.

ORMSTUKKEN er et solid album med mye bra elementer. Bandet virker enda mer samkjørt og sulten på å utforske nye idéer. Hvordan «interlude»-ene er lagt opp funker enda bedre her enn på debuten og synthsporet som avslutter det hele er veldig bra. De andre låtene er gode, men jeg savner et par som setter seg i hode på samme måte som Nerstranda Warrior fra førsteplata gjorde. Likevel er låter som KRYP, FORTAPT og NÅLEBYEN solide bidrag i katalogen, og jeg tror samtlige låter på albumet er helt klikk live. Strukturen på plata kunne kanskje vært justert litt så låtene som ligner ikke kom like tett på hverandre. Lydmessig er bassen generelt litt lav og tommene tynne som trekker bort fra de hardere delene. 

Presseskriv:

Ormstukken er et album preget av mørke refleksjoner og desperat ekstase, drevet av en rå blanding av black metal og crustpunk – skittent, nådeløst og intenst.

Låtene utforsker de dystopiske konsekvensene av avhengighet og en verden drevet av grådighet. Albumet tar deg med på en reise gjennom den destruktive søken etter evig rus og ukontrollerbar panikk, iblandet dyp eksistensiell angst og selvforakt.

Albumet er produsert av Eirik «Pytten» Hundvin som har hatt en lang reise innen black metal-produksjoner, helt tilbake til De Mysteriis Dom Sathanas fra Mayhem.

Selvforakt leverer en unik blanding av tradisjonell Black/Sludge Metal, Crust Punk og Powerviolence. Det Tromsø/Bergensbaserte bandet har funnet sin unike sound gjennom en felles lidenskap for ekstrem musikk, dyrket i skateboardmiljøet. Etter sin debututgivelse ble de booket til både Øyafestivalen ‘23, Vill Vill Vest ‘23 og Buktafestivalen ‘23, Infernofestivalen ‘24 m.fl.

Selvforakt består av vokalist Gard Sæbbe, bassist Isak Oskal, Mads Ystmark (LÜT The Wolves, Heave Blood and Die, Pulgasari) og Sveinung Engvik (LÜT, The Wolves).

Mer om Selvforakt: