Buktafestivalen 2023

Første punkebandet var The Good, The Bad and The Zugly på Telegrafbukta (Buktas største scene). Skjønt å kalle det et punkeband synes jeg er å ta litt hardt i. Zugly er et rockeband med punkemaske. Låtene er litt for lange og allsangrefrengene og gitarsoloene litt for mange til å kalle det ordentlig punk. I tillegg virker den aggresjonen bandet serverer påtatt. Bandet spiller bra og tight, men de er nesten for innøvd. Det er kanskje noe av det som gjør at bandet har litt lite energi, altså at de såvidt trenger å bli litt fuktige i pannen og egentlig kan chille mens de spiller. Det legges spesielt merke til på trommisen som veldig tydelig ikke gir alt han har.

Generelt er det en litt harry vibe på hele bandet med kjøleskap med øl på scenen og skinny jeans. Værstingen her er nok vokalisten som oppleves langt fra kul. Låtene er jeg ikke veldig kjent med fra før og til tross for et par gode riff og partier her og der er det generelt ganske forglemmelig. Eneste låta som gjorde et ordentlig positivt inntrykk var The Original Incel, mest på grunn av noen ganske gode hardcore-vers. 

Jeg er i utgangspunktet ikke noen stor fan av Zugly, så de måtte kjempe i oppoverbakke og klarte dessverre ikke å overvinne meg. Det er kanskje derfor ekstra viktig å påpeke at publikum ellers virket ganske fornøyd, og ikke bare pappagenerasjonen bandet tilhører. Det ble moshpit og hele pakka. Bandet spiller som sagt også bra og er tight, og vokalisten har en kul vokal. De gjør det de gjør på et ganske høyt nivå, det er bare dessverre ikke helt for meg både når det kommer til musikken og til image. (Jeg må også skyte inn at hver gang jeg så på bassisten dreiv han å stakk ut tunga og lagde grimaser til publikum, noe det så ut som han selv syntes var høydepunktet av kulhet. Jeg fikk derimot ilinger av cringe nedover hele ryggraden)

Etter dette gikk turen videre til Cult Member på Little Henrik (Buktas minste scene). Her er jeg i stikk motsatt situasjon fra Zugly i og med at Cult Member er et av mine favoritt-liveband. Og det er det en grunn til. Det er egentlig veldig vanskelig å skrive en anmeldelse her fordi alt er så forbanna bra. Bandet er tight, har masse energi og gir virkelig alt. Trommis Truls tar seg som vanlig så hardt ut at det ser ut som han skal til å dø når bandet er ferdig, bassist Rolf er kanskje den kuleste bassisten i Norge og har en fantastisk vokal, Casper på gitaren spiller fletta av de fleste og toppen av kransekaka er satanvokalen til Julian.

Ikke nok med at de spiller bra, men Cult Member har også bygd seg opp en solid katalog med kongelåter. Det ene riffet er kulere enn det andre og arrangementene er vanntette og i fyr og flamme. De kaster heller ikke bort noe tid mellom låtene og sørger for at energien står og presser oppi 100% hele veien. Publikum er med og det blir mosh pit igjen og igjen og igjen og igjen.

Etter dette spilte AURORA på Telegrafbukta, men vi mistet litt interessen her også og bestemte oss for å begynne turen ned til Bukta Nach på Hålogaland Teater litt tidlig.

Der fikk vi se noe av det jeg har gledet meg mest til, nemlig Tromsøpunkens nyeste tilskudd, Selvforakt. Jeg anmeldte plata deres da den kom tidligere i år og var veldig fornøyd. Live er det kanskje litt mindre energi enn det jeg hadde håpet på. Spesielt bassisten og vokalisten gir ikke så mye ut til publikum som de kanskje kunne. Gitarist Mads og trommis Sveinung er begge drevne musikere fra band som The Wolves, Lüt og Heave, Blood and Die og er de som virkelig driver konserten. 

Låtene gode og bandet tight og de gangene vokalisten kommer ut i publikum er kule og fungerer godt. Publikum er litt dødt og det er synd for dette er et veldig kult band som kanskje hadde trengt å få et adrenalinskudd fra oss for å ta det enda et hakk høyere. Men uansett er dette et godt sett og jeg koste meg masse. Et lite forbedringspotensial er der, men jeg er sikker på at det blir oppfylt når bandet har spilt litt lengre. Verdt å påpeke at HT kanskje ikke er helt den beste venuen for Selvforakt heller. Kunne nok passet enda bedre på f. eks. Bastard.

El Caco spilte etter Selvforakt, men det viste seg å være litt for slitsom pappa-rock for oss så vi dro på 7/11 og kjøpte pølse før turen gikk hjemover for å lade opp til dag nummer to.

FREDAG:

Ankom Bukta med en helvetes gangsperre etter Cult Member og Selvforakt dagen før for å se Danko Jones på Telegrafbukta. De leverte greia si bra. Dette var også pappa-rock, men gjort riktig og de hadde en god kontakt med publikum.

Første punkebandet denne dagen var Joe and the Shitboys fra Færøyene. Jeg hadde ikke veldig mange forventinger. Hadde sjekka det nok ut på spotify på forhånd til å skjønne at det var punk, men ikke helt min greie. De leverer et sett med ok energi, men mangelen på gode låter blir fort tydelig. Det er en kunst å skrive korte låter, men de har ikke knekt koden. For å skrive en suksessfull låt på under et minutt må du fortsatt ha en dramaturgi og oppbygging i låta. Noe må skje, men her starter og stopper musikken ikke etter hva som ville vært naturlig, men tidsbegrensingen som er satt på forhånd (virker det som). Resultatet blir en rekke halvgreie riff som aldri går noe sted og at mange av låtene blir like. Når bandet våger å steppe ut av punkeboksen og introduserer litt mer groovye rytmer syns jeg faktisk det fungerer mye bedre. Kanskje en new wave, post-punk, punk blend er veien å gå? 

Lydmessig er det også litt tamt. Dette kommer i all hovedsak på grunn av en ganske clean gitarlyd. Skru opp vrengen litt så blir nok det hele mer sinna. Og apropos sinne så må jeg si at det de gir oss av aggresjon ikke virker særlig genuint. Joda, de hopper og skriker og spiller litt fort, men jeg hadde ikke vært nervøs for å møte disse folka ute en mørk kveld. De virker både hyggelig og snille. Etterhvert tvang de i gang noen mosh pits i et litt vel tvilsomt publikum. Pratinga var heller ikke særlig engasjerende og kunne vært minimert.

Alt i alt får jeg ikke inntrykk av at dette er ordentlige punkere, men heller noen ok musikere som har lest om punk på wikipedia og tenkt at så lenge de har korte låter, et politisk budskap og roper “fuck you” nok så blir det punk. Kanskje synes noen det blir bra, men jeg er ikke overbevist. Hovedproblemet er nok uansett låtene, hadde de vært catchy eller minneverdige kunne man sett bort fra de fleste andre manglene.

Turen gikk så videre til brenn.. Et band jeg i utgangspunktet tenkte å ikke skrive så mye om, men som virkelig leverte bra og som er hardere og mer “punka” live enn på plate. Nå er det kanskje litt drøyt å kalle det punka, de er på ingen måte et faktisk punkeband, men de elementene som overlapper med punken er hvertfall tydeligere live, med et litt kvassere og hardere lydbilde. Det som virkelig gjør brenn. verdig en plass på Telegrafbukta er låtene. Dette er låtskrivere av HØYT kaliber og hver eneste låt bygger seg opp perfekt så du nesten ikke klarer å stå stille når refrengene kommer, med mindre du er en kjedelig gammel gubbe forbi sin prime. Gode med publikum er de også, med både snakk og fysisk kontakt.

Så har vi EYES fra Danmark på Little Henrik. Et av bandene jeg gledet meg mest til til tross for å aldri ha hørt på dem før jeg skulle høre meg opp til Bukta. Fyyyy faen for et band. Intenst nesten uten like på årets festival og et skikkelig skikkelig tydelig sinne. Bandet låter tight og har stålkontroll på riffa uansett om de går i hundre eller er seige som sirup. Publikum leverer ikke på langt nær etter samme evne, med bare et par andre enn meg som slenger seg rundt og prøver å gi tilbake om så bare en tiendedel av energien som oser ut fra scena. 

Ikke nok med godt sceneshow og fremføring, EYES har også veldig solide låter. Disse folka kan komme langt om de vil og leverer på minst like sterkt nivå (både live og på plate) som en rekke av de mest spennende hardcorebanda i USA og UK for tida som f. eks. Spaced, Bib, Buggin’ og GEL for å nevne noen. Andpusten og svett, med adrenalin fra stortåa til hårtuppene, gikk jeg rett til merchen deres etterpå. Dere som ikke var der missa noe stort.

Å så få servert Susanne Sundfør på Telegrafbukta gav meg nesten mer nakkesleng enn noen mosh pit eller slam dancing kunne gjort, men var også en perfekt måte å få pulsen litt ned igjen på. Jeg fikk bare med meg første halvdel av konserten, men for en stemme og for noen låter!

Denne kvelden endte for oss med Drug Church på Paradisbukta. Skal være helt ærlig å si at jeg var litt skeptisk. Buktas beskrivelse av bandet sammenlignet de med både Turnstile og Metz, to band jeg er ekstremt glad i, men når jeg har prøvd å sjekke Drug Church ut på plate så har det ikke gjort noe særlig positivt inntrykk. Litt vanskelig å si hvorfor og kanskje jeg vil like det bedre nå som jeg har sett de live, men jeg tror nok det er fordi de låtene jeg hørte ble oppfattet som litt for tamme. Spesielt sammenlignet med akkurat Turnstile og Metz. Reservasjonene jeg hadde ble heldigvis raskt kastet på sjøen ved siden av scenen.

Igjen får vi et band med upåklagelig energi og spilleevne (for en dag altså!). De har en kul attitude og virker hakket kvassere live slik at en likhet med hvertfall Turnstile blir tydeligere. De prater også greit og virker som de virkelig har forstått hele hardcorefamilefølelsen. Vokalisten påpeker at de virkelig oppfordrer alle i publikum til å kose seg på den måten de vil enten dette er i pitten eller i en svevende dans ved siden av scenen. Publikum startet litt dødt, men kommer seg etterhvert og det blir rett og slett en liten kosefest med hardt soundtrack til slutt. 

LØRDAG:

Siste dagen dropper jeg Kristian Kristensen og kommer rett til Barnevænnlig på Little Henrik. Disse har jeg jo et lite forhold til fra før siden jeg skrev en anmeldelse av EP-en de slapp på Fucking North Pole Records tidligere i år. Der var det vel mer et potensial jeg så enn en ekstremt bra utgivelse i seg selv og ikke overraskende i det hele tatt så leverer de i bøtter og spann live. Det er tight og kult, og publikum hiver seg raskt med i både mosh pit og dansing. Faktisk kanskje en av de større pittene på Little Henrik i år. 

Det er litt problemer med gitarlyden i starten som gjør at det blir litt hakkete, men de har gjennom hele settet en god kontakt med publikum og glatter over delayen med litt prat etter beste evne. Blir selvfølgelig litt “Bodø vs. Tromsø”-kødding også.

Som forventet kommer det en god del uutgitte låter, det ligger jo bare fire ute. Det som er så fantastisk er at mange av disse er minst like gode, om ikke bedre enn de vi har hørt fra før. Snakk om et band i utvikling. Gleder meg til plate eller hva som nå kommer neste, det kan bli farlig bra. Barnevænnlig leverte over all forventning og anbefales sterkt å få med seg.

Turen går så direkte ned til Shame på Telegrafbukta. Et band som jeg igjen har vært litt lunka til på plate. Ikke fikk jeg sett dem da de var på Bukta i 2017 heller så jeg gikk inn uten noe plan om å skulle danse noe særlig her, heller spare kreftene til Hammok senere. Å nei da. Shame byr opp til dans og man klarer ikke dy seg fra å bli med. De har liv på scena som bare det selv om publikum kanskje er en smule skeptiske. Men jeg vetta jeg, jeg syns det funker. Trenger ikke kunne låtene fra før heller, energien deres smitter over på meg uansett. Og apropos energi så er bassisten her en kanonkule uten like. Fyren kjører ikke den vanlige småhoppinga og headbanginga, men tar springfart fra ene siden av scenen med et solid høydehopp når han etter to sekunder er på den andre.

De ser også så innmari kule ut. Jeg får lyst til å bare henge rundt dem så mye jeg kan og det er da ekstra kult at de kjører et DJ-set på Blårock senere på kvelden.

Etter dette må jeg kjappe meg opp på Little Henrik igjen for å rekke Treholt og jeg blir faktisk redd for å ikke komme meg inn. Kan hende jeg snek meg litt i køa også bare for å være sikker. Men hva skal man gjøre da når Tromsø undergrunns største legende, Carl Christian Lein Størmer, debuterer nytt band. Eller debuterer det live er vel mer riktig å si. Treholt slapp et par plater rett før jul i fjor som jeg har gjort meg litt kjent med fra før. Da spesielt den første. 

Bandet spiller bra, sjokk, og Carl Christian hører så sykt hjemme på scenen at man skulle tro han bodde der. Det er liksom ikke noe spørsmål om noen ting, han vet akkurat hva han gjør. Det samme kan man forøvrig si om resten av bandet også som består av Yngve Andersen (Blood Command), Tony Gonzalez (Barren Womb) og Timo Silvola (Barren Womb) og gjør at Treholt nesten kan regnes som en liten supergruppe. 

Når det kommer til låtene faller ikke alle sammen like i smak hos meg. Tror det henger mest sammen med personlig preferanser og hvilke jeg kjenner godt fra før, men når bandet begynner å roe seg veldig ned og dette nesten blir ballader får jeg inntrykk av at publikum også trekker seg litt tilbake. Det er ikke før “Parodi” kommer at alt klikker som et helvete og jeg tenker konserten virkelig begynner å komme seg i gang. Og så spiller de en eller to låter til og er ferdige. Men altså igjen. Det har nok mer med egen smak å gjøre og kanskje kjennskapen til de andre mer intense bandene CC har vært med i før som gjor at jeg ville klikke litt mer. 

Jeg må også føre til at jeg virkelig setter pris på de nordnorske tekstene, noe som etter min kunnskap er første gang for CC. I tillegg er det veldig kult å høre musikeren bak det hele utvide repertoaret sitt, selv om det er et par hakk lengre vekk min egen musikksmak enn det han har lagd tidligere.

Så kommer det jeg regner med for mange var et høydepunkt og et stort pull for Bukta, nemlig Honningbarna. Dette er et band jeg helt ærlig skal si jeg likte hakket bedre før og siste plata Animorphs er bra, men kanskje den mest overhypa skiva i norsk punkehistorie. Leste blant annet en overskrift som hevdet at det var den beste norske punkeplata noen gang som er helt latterlig når Honningbarna selv har gitt ut to-tre plater som er bedre. Jeg er nok enig i at det er den best produserte skiva deres, men låtmessig nei.

Nok om det, dette skal handle om konserten. Det er nesten unødvendig å skrive noe for hvem har vel ikke fått med seg at Honningbarna er et av Norges beste liveband. De har jo vært det i typ 15 år nå. De er tight som et vakum og bader i energi. Publikum mosher rundt i deres hule hånd og det er ikke et rolig eller stille øyeblikk fra bandet går på til de går av. I løpet av alle årene har de jo også plukket opp alle triksene i boka og sikkert tilført noen egne også så dette er ikke noen tilfeldighet, men en nøye strukturert treningsplan lagt frem av en kvintett evige ungdommer. 

Det eneste jeg egentlig kan si noe på er låtvalget som nesten eksklusivt er fra den nye skiva. Selvfølgelig turnerer de fortsatt den så det burde jo ikke være noen stor overraskelse, men jeg hadde satt pris på litt flere av de gamle bangersene.

Det mest negative med en Honningbarnakonsert er for meg publikum. De får rett og slett publikum for gira. Jeg liker å slenge meg rundt og være i pitten, men både denne gangen og sist gang jeg så de holdt jeg på å bli klemt i hjel og ikke få puste. Folk faller oppå hverandre i tosifra antall og det er vanskelig å få plukket de opp siden så mange andre fortsetter å moshe deg i ryggen mens du hjelper de. Honningbarna har rett og slett blitt litt for store.

Siste runden vår på selve festivalen i år var Murder Maids på Paradisbukta. For et band! Fra å ha vært litt uinteressert i debutskiva, til å bli positivt overrasket av dem live på Punkfest i fjor og igjen med andreplata har jeg virkelig fått sansen for dem. De skyter i gang med høy intensitet som etter min mening så og si matcher Honningbarna. Hovedforskjellen er at Murder Maids ikke enda har fått den blindt lojale fanskaren som “barna” har og de må kjempe litt i motbakke. Personlig syns jeg ikke det synes. De gjør lite publikumsfri, noe jeg synes er helt rett for et hardcoreband, men kanskje kunne de lurt tilskuerne litt mer med om de hadde prøvd. 

Største drawbacket er låtene som ikke holder like høyt kaliber hele veien. Ingen låter er dårlige, men det er visse knallspor som eksploderer ut av høyttalerne med litt mer impact enn de andre.

Alt i alt en ekstremt verdig avslutning på festivalen for meg og mitt eneste tips til bandet er å se på Honningbarna. De har en nøye strukturert (selv om alt virker spontant og crazy) måte å kjøre konserter på og få med seg publikum. Kanskje er det noe å stjele eller lære der, eller kanskje det er bedre å kjøre sin egen greie. Lite vet jeg, men verdt å gi det et forsøk hvertfall.