Selvforakt - Selvforakt

Tromsøbandet Selvforakt slapp debutplata «SELVFORAKT» på IGH i dag og for første gang siden Asfaltparasitta startet med anmeldelser har jeg det dilemmaet at jeg nesten ikke har noe negativt å si. Denne plata er så sinnssykt bra og noe av det kuleste som er gitt ut på lenge! La oss ta den faste runden gjennom hvert spor og se hva som gjør dette så hodesprengende bra.

Frykt I, II, III og IV:

Plata deles inn av fire synthbaserte instrumentalspor. De er som plukket rett fra et Carpenter-score og gir hele «SELVFORAKT» en creepy atmosfære jeg ikke kan få nok av. De løser også problemet mange utgivelser i disse harde sjangerne har, nemlig at det blir for monotont. «Frykt»-tetralogien gir oss noen nødvendige pustepauser samtidig som de setter opp låtene perfekt og bidrar til at plata oppleves mer helhetlig. En del av låtene har også outroer i samme stil. Dette gjør at albumet ikke bare oppleves som åtte tilfeldige låter satt sammen, men et større verk.

Blodspor:

Den første ordentlige låta begynner med en simpel, men dritfet trommeintro over hylende feedback før bandet kommer inn for fult og vi blir servert en hærlig desperat og voldelig vokal. Trommene briljerer videre gjennom hele låta mens gitarer og bass droner av gårde. Siste «halen» med feeding og en synth er også en perfekt avslutning på sporet.

Skal jeg tvinge meg selv til å si noe kritisk må det være at riffene ikke er så minneverdige her. Det er ikke at de er dårlige, ikke i det hele tatt, men de er ikke av samme kaliber som noe av det vi får servert i noen av de andre sporene.

Dystopi:

Neste låt retter opp i dette med en gang og har et killer riff som går gjennom nesten hele låta. På slutten introduseres en liten variasjon som gir låta det løftet den trenger for å slutte på topp. Trommene kjører fullt frontalangrep hele veien utenom et perfekt lite parti midt i der de detter ut. Face melting shit hele greia! Vokalen tar ikke så mye fokus her, men ligger mer som et krydder over alt det andre selv om den også her er insane.

Desperat:

Etter en liten tur innom «Frykt II» får vi et seigt, tungt riff som bare blir bedre og bedre. Fantastisk gitararbeid. Vokalen er mer i fokus igjen og det er helt fortjent. Flott refreng! At vers 2 er helt nedpå er også en genistrek og viser til gode låtskriverferdigheter. For en jævla banger!

Evig Vinter:

Ekstremt kul gitarintro som leder inn i et fett gitarriff, men låta mangler litt kule greier i alt som ikke er gitar. Vokal og trommer spesielt får liksom ikke gjort så mye for å løfte låta enda høyere. Fokuset er det kule gitarriffet. Når det er sagt er fortsatt vokal og trommer bra, men låta er ikke like godt gjennomført som mange av de andre. Elsker outroen.

Nerstranda Warrior:

Etter «Frykt III» kommer platas eneste singel. Et heseblesende spor med noen skikkelig dommedagsriff og et veldig solid refreng. Her bidrar alle elementene til å løfte låta og det er ekstremt fortjent at det er den lengste sangen på plata (om man tar bort synthoutroer). Noen flotte gitarmelodier og trommepartier med vokalen lagt perfekt oppå. Den er helt latterlig kul så det er ikke noe rart vokalen begynner med et satanisk flir.

Eg Spyr:

Igjen en kongelåt. Starter i et skyhøyt tempo og ga meg hakeslepp når det ble seigt. Gode riff, ikke de beste på plata, men fortsatt veldig bra. Trommene inn til i det tunge partiet er fantastiske. Den sørpete bassen som endelig får lov å skinne litt alene høres amazing ut.

La De Dø:

Hardt og tøft riff med flotte gitarmelodier. «Palm muting»-delen er en av favorittingene mine på hele plata og bli bare kulere og kulere jo lengre den går. Hadde vært veldig nice om resten av låta var like kul som den delen, men det skal godt gjøres. Fortsatt en veldig kult låt, men høydepunktet er definitivt den delen.

Siste natt:

Blir veldig repetitivt dette her, men igjen veldig kule riff, trommer og vokal. Digger det seige riffet spesielt. Outroen er igjen guddommelig kult.

Alt i alt er «SELVFORAKT» et ekstremt godt album med gode låter og en god helhet. De fleste band burde være misunnelig på en så sterk debut. Føler meg rimelig sikker på at denne kommer til å være på topp ti lista mi for 2023, og det er trist å vite at den ikke kommer til å få den annerkjennelsen den fortjener kun fordi dette er undergrunnsmusikk. Selvforakt gjør seg lett fortjent sin plass blant legendariske Tromsøband som Die A Legend, Feskekrok og Turdus Musicus og er bare enda et bevis på at Tromsø Hardcore aldri kommer til å dø.

Presseskriv:

12. mai 2023 slipper SELVFORAKT sitt selvtitulerte debutalbum - 

produsert og mixet av CRTCL (Latham, Treholt, Oter) i IGH Studio og masteret av Jason Livermore i Blasting Room Studios. 

SELVFORAKT er et black metal/powerviolence/crust punk/sludge-band fra Tromsø bestående av Gard Sæbbe, Isak Osland Oskal, Mads Ystmark og Sveinung Mellem Engvik og platedebuterer med et album inspirert av elementer fra det dypeste av norsk (sub)kulturarv et eller annet sted i spennet mellom Darkthrone, Biosphere og Nils-Aslak Valkaepää. De debuterte live som support for Blodkvalt i januar 2023 og er allerede booket til flere av landets største festivaler i sommer (TBA). 

Skiva gis ut i begrenset utvalg på kassett (MC) på det Tromsø-baserte labelet IGH (Oter, VALØR, TREHOLT, Latham, SELVFORAKT, Unge Funksjonell, Regz).