Muder Maids - Dance or Die

Asfaltparasitta fokusere hovedsakelig på punk/hardcore fra Nord-Norge, men vi gjør vi et unntak denna gangen og skriv om Trondheimsbandet Murder Maids sitt nye album «Dance or Die». Detta e altså nummer to i rekka etter «Knives Out» (2021). Det albumet har æ ikke hørt nokka særlig på og samme med singlan «Norwegian Hollywood», «Two Faced» og «Loud, Lewd, Lazy» som ble sluppet i forkant av nyplata. MEN æ så dem live på Punkfest i Tromsø i fjor kor æ blei veldig positivt overraska og syns dem va et av de bedre bandan der.

«Reaping» har æra av å åpne plata. Det e hardt og raskt fra første sekund og basstromma slår som et helvete gjennom hele låta. Vokalen e superb oppå det hele. Sjangern e ikke helt min vibe og minne litt om en punka versjon av Kvelertak eller en litt raskere, hardere utgave av Zugly. Gitaran har noen kule melodia og trommen noen flotte hihat utbroderinge. Koringa på refrenget fungere godt, men over det hele sitt ikke sangen fast i hode etterpå.

«Chain Dog» e neste låt. Den e mindre «glad» (om man vil tørre å kalle «Reaping» det) og kanskje et snev raskere. Bassintroen fungere godt og at andre vers tas litt ned med palm muting og lukka hi-hat gir låta et ekstra løft. Refrenge e litt bedre enn på forrige låt og sett sæ litt. I alle fall koringa «Chain Dog, Chain Dog». Også breaket på slutten e kult!

Så kommer «Avalanche», ei av de første låten æ huska refrenget på. Denna siste gjennomlyttinga syns æ den blei litt lang. Det e ikke en dårlig sang, men æ syns liksom bare det e refrenget som e minneverdig. Og selv det e ikke sånn ufattelig bra, det e bare greit liksom.

Spor fire e «Snort Vinyl, Play Coke». Denna e skikkelig balls to the walls og pangstarten e sick. Det e egentlig ikke før æ satt mæ ordentlig ned for å skrive dette spesifikke avsnittet at æ skjønte kor bra den e, kanskje fordi den e så kort, men det e egentlig en perfekt hardcore låt. Den starte i ganske samme stil som de andre, bare enda fortere, så den vel har blenda litt inn med de andre når æ har hørt den tidligere, men virkelig fy faen for ei låt! Får old school hardcore vibes. Refrenget e helt perfekt for det låta skal være med koring og hele pakka. Flott! Det eneste æ ikke e helt frelst på e dobbelbasstromma som æ syns kan bli litt for mye. Det at låta sakke ned på slutten e også dritkult og gir den nok variasjon til at man kan og vil høre den igjen med en gang den e over.

«Two Faced» får oppgaven av å følge albumets hittil beste låt, men gjør det ganske greit, med et kult og litt annerledes riff enn tidligere. At refrenget har et litt mer melodisk preg gjør sæ også godt og får låta til å skille sæ ut fra de andre! Detta refrenget fungere også greit. Partiet der bandet kommer med hits mens gitaren chugge avgårde e også kult. Dessverre e låta ikke like tight som forgjengern og ikke en som kan gå på repeat mer en to-tre gang. «aaah» koringa på slutten e kul.

Etter detta får vi sound biten «Hardcore Workout». Det e et ganske teit og artig klipp som gir albumet et godt pusterom som gjør oss klar for å mose videre etterpå. «The wheels are on OUR feet you know».

«D.O.D.» har et drithardt åpningsriff som e jævlig kult. Refrenget der dem rope «Dance or Die» e old school og kult. Æ syns sangen e litt lang og æ merke æ blir litt lei før vi kommer til det guddommelige blastbeat-partiet som e nokka av det beste på hele plata. Tror det hadde hjulpe å ikke kjøre gjennom alle de tre hovedriffan før vokalen kommer inn. Ta en liten intro med det første riffet og så rett på verset. Vokalan e forresten dritfet på denna låta. Kanskje spesielt på verset.

Etter detta kommer «Norwegian Hollywood» ei låt som egentlig ikke gjør så stort inntrykk på mæ. Det kuleste e det lille på slutten av refrengt der dem gjør nokka litt mer melodisk som skille låta litt fra resten av plata. Riffet som kommer rett etter det e også ganske fett. Refrenget fungere jo helt grei, men e ingenting spesielt. Like igjen når dem tar det litt ned og vokalen får mulighet til å skinne.

«Loud, Lewd, Lazy» starte rolig med en kul bass intro og hylanes gitara. Æ digge virkelig verset her, alle elementan gjør akkurat det dem skal. Får litt Combos vibes nokka som e hjertelig velkomment. Her syns æ også refrenget fungere bra og har et litt kult riff. Og så sykt nice når dem går tilbake til et rolig vers og skape litt utvikling gjennom låta. Det gjør sæ godt! En av de beste låten på plata.

«It’s Only Money» e enda en sound bite som gir litt pause så vi har tid til å komme oss. Funke bra.

Så kommer «You Say, We Say». Greit hardcore refreng, men låta går litt for mye i det samme som vi har hørt masse av allereia. Breaket e fett tho og låta har en god lengde som gjør at selv om den ikke e så bra så gjør den i hvert fall ikke at man vil skippe.

Nest siste låt e «Sexual Vacation». Den e litt roligere og ikke like sint. Nesten litt groovy. Her går også tankan til Kverlertak. Ikke helt for mæ og æ syns den mangle et skikkelig godt refreng. Gitaran e litt fin, det skal den ha. Det e også nokka koring på slutten som sir «Hei, hei, hei» som æ ikke helt vet om æ syns blir for klisje/kleint, men det e hvertfall ikke i så stort fokus at det ødelegg låta.

«Ethanol» avslutte det hele. Det e nok yndlingslåta mi på plata med ganske god margin. Den har en utsøkt intro og et hardt og kult vers der vokalen igjen får briljere. Men det e selvfølgelig det rolige pre-choruset inn i refrenget som gjør det. Det e direkte fint og når sangen endelig eksplodere igjen e det så jævelig satisfying og dem klare å gå tilbake til verset på en så naturlig og fin måte også. Bandmedleman får vist et større spekter av sine ferdigheta og alle elementan man likte i de andre låten finnes her også! Æ e nesten sjokkert over at æ like den lengste låta på plata best, men den e bare så bra komponert. Trur nok at det hjelpe at det e det siste sporet da den lange outroen nok ville ødelagt flowen litt om den kom midt i plata.

«Dance or Die» har noen ganske gode høydepunkt, men e på ingen måte perfekt. Over all syns æ sangan blir for lik kverandre og det va veldig vanskelig for mæ å skille dem. Generelt syns æ også at det et eller anna som mangle i komposisjonan også. Det e litt vanskelig å sette fingern helt på ka det e, men brorparten av låten har ikke evnen til å leve med mæ etter dem e ferdig. Det e nok bare to-tre æ føle et behov for å høre igjen. Og da e ikke det fordi sangan e dårlig, for æ like dem godt når æ høre gjennom plata. Dem bare kreve ikke gjennlytt.

Fremføringa e prikkfri og det ose av energi fra kanskje spesielt tromme og vokal. Vokalen e faktisk latterlig kul og det e derfor så sykt nice de gangan resten av bandet trekk sæ litt tilbake så den får plass helt fremst i lydbilde. Produksjonen på plata e god og de to interludan e fin (og nødvendig) for å skape litt dynamisk variasjon så lyttern ikke får melkesyre i øran.

«Dance or Die» har noen låte og partia som e veldig kul og æ e sikker på at de fungere dritbra live, men æ håpe bandet får finspikka låtskrivinga og hooksan enda noen hakk til plate nummer tre. Har trua på at guttan kan gi ut et av 2020-talles kuleste rockeplate om dem gjør det.

Presseskriv:

Murder Maids Murder Maids har utspring fra Trøndertun folkehøgskole, og var i utgangspunktet et sideprosjekt for de fem musikerne som møttes der i 2019, men ble raskt til en seriøs satsing etter at de leverte en springskalle av en konsert på Verkstedhallen- som oppvarmingsband for Turbonecro - coverbandet som består av tidligere Turbo-medlemmer. 

- Jeg fikk et tips om å sjekke ut bandet og satte de som support til Turbonecro-konserten. Jeg ble slått i bakken av bandets energi og tøffe fremtoning. Kule låter, en veldig kul frontfigur og et tight og drivende band. Jeg så med en gang et stort potensiale i Murder Maids, sier Robert Dyrnes kulturentreprenør og eier av plateselskapet Fucking North Pole. 

Det ene ledet til det andre, og under lockdown i 2020 gikk Murder Maids i studio med Per Borten for å spille inn sitt debutalbum. Borten ble såpass overbevist av det han hørte at han kvitterte med å booke Murder Maids til fire konserter på Byscenen, som oppvarmingsband til sitt eget Spidergawd. Siden har MM også spilt support for band som The Good The Bad & The Zugly, The Dogs, Bokassa og Combos. 

Debutalbumet «Knives Out» ble sluppet i januar 2021 på Dyrnes’ selskap og ble møtt med ekstatiske tilbakemeldinger fra musikkpressen. Derav terningkast seks fra Egon Holstad i iTromsø og 10/10 i musikknyheter.no, der bandet også ble trukket fram som en av årets mest lovende norske artister. 

Videre ventet både Norgesturné og festivaljobber på bl.a. Malakoff, Buktafestivalen og by:Larm, og bandet fikk en nominasjon for årets gjennombrudd under Spellemann 2021. 

I starten av 2022 gikk de nok en gang i Sørgården Studio på Ler i Trøndelag med Per Porten for å spille inn sitt andre album «Dance or Die». Folk kan forvente seg et hardtslående og mer komplekst album der musikken dras litt lenger ut i hver ende av spekteret og hvor produksjonen har en mer moderne tilnærming enn på forgjengeren. Albumet slippes både digitalt og fysisk 17. mars 2023 på Fucking North Pole Records.