Die A Legend har alltid bestått av Rolf, Truls og CC. Kan du fortelle om første gang du møtte/hørte om de andre i bandet?

CC:

Truls visste jeg av som trommis i Box of Mothers. Rolf så jeg første gang da jeg og Morten Høyning (RIP) var å "scoutet" etter bassist til Kamikaze a Go Go på en tvilsom plass som het Flyt. Husker ikke hvilket band Rolf spillte i den gangen, men vi syntes han virka for useriøs på scenen (haha), og landa på Terje Arntsen heller til Kamikaze. Men senere så vi Jabba og da var veien kort til å høre med han da jeg og Truls starta DAL.

Rolf:

Husker ikke helt, men tror jeg møtte CC på konserter i byen. Men kjente jo til bandet hans Turdus Musicus fra før av.  

Truls møtte jeg på rock mot rus. Fant ipoden hans ute i en søledam og leverte den tilbake. 

Truls:

CC, som er en del år eldre enn meg, var allerede en legende i miljøet da jeg begynte med trommer. Kjente han fra Turdus Musicus som er det første rene hardcore-bandet i byen!

Rolf la jeg ikke merke til før jeg så en litt større kar på alle de kule konsertene, mest sannsynlig i en Converge hoodie, vi kom fort i prat og har vært bestevenner siden.

Så vidt jeg har forstått startet Truls og CC Die A Legend høsten 2010 før Rolf ganske fort ble med. Hadde du noen forventninger til hvordan det ville være å spille med de andre? Var det noen overraskelser eller ble ting som du hadde trodd?

CC:

Jeg var i ferd med å avslutte et 12 års kapittel med Turdus Musicus og var fan av Truls sin vanvittige energi bak trommene, så vi prata litt om jamme sammen. Noe vi gjorde en gang eller to, men så skulle Truls flytte til USA. Noe han gjorde. Så vi la det på is. Men etter én måned eller noe sånt kom han tilbake og da var det on. Vi hadde vel en tanke om å finne en vokalist men skjønte fort at triformatet funka jævli godt og sånn ble det.

Rolf:

Tja, nei det var egentlig som forventet. Trivelige folk. Det var vel vi tre som startet bandet. Jeg spilte allerede i band med Truls da (naked fight to the death), så hadde allerede etablert godt samspill med han.  

Truls:

Vi starta Die A Legend ilag alle tre. Rolf og jeg hadde allerede spilt i A Naked Fight To The Death sammen, mens jeg og CC hadde snakket en god stund om å starte band ilag. Så det hele startet med at vi tre møttes på lokalet i Mellomveien. Det som overrasket meg, var hvor lettvint det var å spille sammen. Alle tre hadde en fin dynamikk.

Da dere startet bandet, hvilke tanker hadde du rundt hvordan musikk du ville spille? Var det spesifikke band som inspirerte deg/dere eller var det mer en vibe dere lette etter på øvingslokalet?

CC:

Vi ville spille kompromissløs hardcore, mye inspirert av spesifikt Boston Hardcore soundet (som nok var relatert til at jeg hadde turnert nettopp med Bane og Have Heart i Asia med Turdus, noe som alle som kjenner til de banda kan tenkes var rimelig inspirerende opplevelser). Men også elementer av trash og, eh, Umeå Hardcore. Som vel i sum ble noe vi destillerte ned til Tromsø Hardcore.

Rolf:

Av hardcore-ish band på den tiden så gikk det for min del i Converge, The Locust, Agoraphobic Nosebleed, Melt Banana osv. Det var vel egentlig mer «alternativ hardcore» jeg var gira på å spille, men likte meg godt med soundet i DAL. Jeg var med å starte Reptile Master samme år (eller året før?) og hadde tett opp mot fem aktive band da, så husker jeg hadde øvinger stort sett hver dag de årene der.  

Truls:

Jeg var klar på at jeg ville spille noe med mye D-beat. Jeg var veldig glad i Converge, Comeback Kid og hørte masse på Have Heart på den tiden så det var naturlig å blande de to. Rolf hørte på mye av det samme som meg (+++) og CC hadde en litt mer tilnærming til band som Bane og Breach så ble stilen ganske fort satt.

DAL vokste frem og var mest aktiv i det jeg ville kalt gulltida til Tromsø Hardcore. Si litt om hvordan scena var da. Hva var de viktige spillestedene, bandene, nøkkelpersonene? 

CC:

Tja, den scenen var ikke stor. Men føltes jævla vital. Arnestedene var Badlands Skateshop (som også var label) og Bastard (som akkurat hatt åpnet etter to års sørgetid i mellomrommet mellom Kaos (RIP) og Bastard). Andre band var band vi selv spillte i, Box of Mothers, Kamikaze a Go Go, Jabba.. Rumblin' Retards selvfølgelig. Hmm, hvem andre? Naked Fight to The Death. Ja, herregud, HTLR SNTZL gjorde jo sin siste konsert i den tida (med Ståle Brauten - RIP - I Die A Legend t-skjorte). Og selvfølgelig snørrungene i The Wolves, hehe. Husker ikke om Reptile Master var starta da? Det var i allefall helt latterlig tøft også.

Ellers var to nøkkelpersoner Jovnna og Robin, to GÆRNINGER som alltid var i "pitten" og tross at de var ganske små av størrelse var direkte LIVSFARLIGE. Noe som gjorde "mosh pitene" i Tromsø til en ganske farlig affære, hehe.

Rolf:

Veit ikke om jeg ville kalt det gulltida. Det var mye stilig som beveget seg i miljøet (i hvert fall hvis vi snakker om Nord-Norge) både før og etter. Men jeg opplevde et veldig fint og bredspektret musikkmiljø på den tiden. Det vil jeg si det fortsatt er.  

Truls:

Da jeg og mine kompiser startet The Box of Mothers i 2005 var scenen i Tromsø ikke -eksisterende. Men med en del år med mange band, festivaler, booking av konserter osv så ble den til slutt veldig bra. Nøkkelpersoner i miljøet bortsett fra oss i TBOM var Edd/Magnus (Rumblin/Anti Nation), Rolf (Jabba), CC (Turdus), Morten Rydland Høyning, Terje Arntsen samt alle som spilte i band og var aktive. Badlands Skateshop (Bård), Tvibit, Bukta (Robert), Kaos (senere Bastard Bar) var veldig viktige som ga oss en plattform!

Hvordan føler du scena har endret seg siden da? Er det noe du savner fra den tida eller du føler mangler i dag? Har noe blitt bedre?

CC:
Tja, ikke godt å si. Jeg er nok ikke så i det lengre, men registrerer at det skjer masse spennende. Selvforakt for eksempel!

Rolf:

Jeg savner mer utfordrende musikk. Ikke at jeg nødvendigvis har stått i bresjen for akkurat det, men setter stor pris på rare greier og vil ha mer av det! 

Truls:

Alt endrer seg over tid, men jeg syns miljøet er veldig bra nå. Har kanskje dødt litt ut etter ««««gulltida»»»», men det er jo normalt når folk blir eldre og voksenlivet tar av. Miljøet består av mange av de samme som før, men har fått mange nye tilskudd blandt de litt yngre. Det som er fint er at det ikke bare er hardcore/punk-band, men at alt fra Vilde Bye til Aromatic Ooz følger samme oppskrift og vil være en del av miljøet! Det eneste som mangler litt er satsingen på de under 18. Da vi var kids så var det konserter på Tvibit hver eneste uke uansett om det var store band eller små lokale band. Nå har Tromsø mye mer å rutte med når det kommer til det nye Tvibit huset, mens syns ikke Tromsø er flinke nok til å bruke den store flotte scenen de har der.

Det er jo “Progression Through Retrospection” vi skal fokusere mest på her, men kan du raskt fortelle om innspillinga, utgivelsen av og turnéringa rundt debutplata i 2011?

CC:

Tror skiva ble skrevet på noen få uker rett før planlagt innspilling. Jeg husker ikke detaljene, men tror jeg skrev det meste av riff og så arrangerte vi det i hui og hast i øvingslokalet. Mener å erindre halve skiva ble skrevet dagene før innspilling, om ikke noen i studio også. Så gjorde vi 15 låter eller noe sånt på 3 dager.

Rolf:

Hmm, fra det jeg kan huske så ble det spilt inn noen veldig varme sommerdager. 

Truls:

Haha, det er så lenge siden at jeg husker knapt hvordan det gikk, men er kanskje fordi vi hadde en oppskrift som vi fulgte hver gang. Spreng-øvde 1 måned før innspilling og var i studio i 3 dager. Ganske effektivt! Som Tromsø-band er turneer alltid ganske vanskelig da det koster mye å reise fra nord, men kan huske vi spilte i Tromsø, Bergen og sikkert Oslo. Med andre ord spilte vi alt for lite live.

Hvordan var innspillinga av “Progression” til sammenligning? Når spilte dere inn? Hvor lang tid tok det?

CC:

Det gikk i et sabla helvettes fart husker jeg. Vi stod i samme rom alle tre (i fantastiske gamle Kysten Studio), med Ariel bak spakene. Mener å erindre vi tracka live 15 låter på en og en halv dag. Max tre takes per låt før det satt. Så en overdub med gitar og så vokal.

Så valgte vi ut 10 låter som ble til Progression og 5 som skulle til et side-prosjekt med Tommy Forsaa (Vanskapt). Sistnevnte ble av tilfeldigheter aldri gjennomført (Tommy og CC ble senere bandkompiser i Nord Mot Nord), mens de 5 låtene ble liggende uten vokal i nesten 6 år før vi plukket dem opp, skrev tekst, spillte inn og ga det ut som bandets siste utgivelse, 10-tommeren Winning.

Rolf:

Mener det var varmt sommervær da også. Tror jeg heller ville være ute siden det er det første jeg tenker på, haha!  

Mener vi spilte inn en EP med Cooper (Hello World) rett etter, så var vel mye inne.  

Truls:

Alle mine band har alltid spilt inn live. Vi følte vi var tighte nok og man får en helt annen energi live. Ting går fortere, men også vanskelig å se på smådetaljer i ettertid. Akkurat som vi liker det.

Hvordan var låtskrivinga på “Progression”? Skrev dere mye på forhånd eller foregikk det meste i studio?

CC:

Som sagt, jeg mener å erindre jeg skrev det meste av riff, og det på ganske kort tid før studio, og at alt ble arrangert og ferdigskrevet rett før innspilling. Inkludert i studio for et par av låtene. Men det er mulig jeg husker feil.

Rolf:

Husker det som en intens skriveperiode med studio allerede booket. Så det var litt press for å ha noe klart. Det synes jeg egentlig er en fin måte å jobbe på. Trenger en deadline å jobbe mot. 

Truls:

CC og Rolf sto for riffinga, men det meste ble gjort på øvingslokalet 1 måned før studio.

Tekstene er ikke tilgjengelig på nett og heller ikke vedlagt med vinylen så kan du si noe om hva de handler om? Hvem har skrevet de? Er dere veldig opptatt av tekstene eller har musikken hovedfokus?

CC:

Musikken var definitivt viktigst. Husker strengt tatt ikke hva tekstene handler om. Dessuten var de på engelsk, så for meg føles de i dag ganske fremmed. Men kanskje var det et og annet vist ord der. Var i allefall jævla mye energi i hele prosjektet og det kommer kanskje fram gjennom tekstene også.

Rolf:

CC har skrevet all teksten. 

Truls:

Her må du snakke med CC for han sto for det meste av lyrikken. Syns å huske at det meste ble skrevet i studio.

Hva er du mest fornøyd med på plata? Er det et parti eller en låt du syns er ekstra kul/bra?

CC:

Liker generelt soundet og enegien på skiva. Hovedriffet på One of these days er noe av det tyngste jeg har vært med å lage/spille, den står tungt hehe.

Rolf:

Min favoritt på skiva er Full Circle. Gøy riff å spille, og et bra arrangement synes jeg.  

Truls:

Har alltid hatt No Regrets som favorittlåt. Vi spilte den sjeldent live, men det er noe med de to første versene der du går fra Rolf sin hysterisk ukontrollerte vokal, til CC som har en mer kontrollert vokal som jeg digger. Full Circle var den jeg likte best å spille! Intens, lite bullshit.

 

Dere har hatt Ariel Joshua Sivertsen som produsent og mixer på alle utgivelsene så vidt jeg forstår. Kan du fortelle litt om det valget og hvordan det er å jobbe med han? Er det noe på plata du vil trekke frem som kom fra Ariel?

CC:

Ariel var go to guy på alt vi gjorde. En utrolig dyktig produsent og tekniker, med et godt øre og sinn som kom litt utenfor hardcore sjangeren men som forstod den jævla godt.

Rolf:

Flott og talentfull fyr Ariel. Liker å jobbe med han. Han har også gjort samme jobben på begge JABBA skivene. 

Truls:

Ariel faller under kategorien nøkkelperson i miljøet. Spilte inn min første EP med han i 2006. Da var han ganske ny i gamet rundt hardere musikk. Siden da har vel de fleste brukt han. Bra øre for ting og flink i studio!

Følte du det var vanskeligere eller enklere å lage “Progression” enn debuten?

CC:

Bare annerledes. Jeg er mer glad i debuten da den igjen kom ut av en situasjon og er for mer personlig hakket vassere og mer desperat, men uten at jeg på lenge har hørt på hverken den ene eller den andre er det fine og stolte musikalske øyeblikk begge to på hver sin måte. Winning skulle jeg helst sett ble utgitt i 2011 med Tommy på vokal, men sådan er livet. Jeg hører fortsatt for meg hvordan det kunne blitt.

Rolf:

Nei egentlig ikke. CC kom alltid godt forberedt med riff på øving. Så var det bare å sy det sammen. Husker det som veldig effektivt. 

Truls:

Det var så kort tid mellom innspillingen av de utgivelsene at jeg egentlig ikke husker noe forskjell. Den store forskjellen var vel at vi spilte inn mange flere låter på denne platen som da ble gitt ut som Winning EP mange år senere!

Coverbildet skjønner jeg er tatt av Kari Størmer i ca. 1938. Hva er historien rundt det bildet og ligger det noe mer i valget av det som cover enn at det er et kult bilde?

CC:
Bildet er tatt av min farmor i Kongstind i Svolvær og stuntmannen på bildet er en gammel gærning av en slektning av meg. Først av alt er det et helt jævla sinnsykt bilde, men den sier noe om ei livsinnstilling som jeg følte akkompagnerte Die A Legend godt.

Rolf:

Spør CC 

Truls:
Her må nok CC svare for seg.

Hvorfor heter plata “Progression Through Retrospection”?

CC:

Det er jo et nikk til ei anna klassisk hardcore skive fra 90-tallet, men i bunn sier den noe om å kjenne sin historie for å kunne skape noe nytt.

Rolf:

Pretensiøs måte å si “learn from past mistakes”? Hehe, spør CC.  

Truls:

CC igjen her, jeg er bare trommis haha.

Jeg har ikke klart å finne ut hva dere gjorde rundt release. Var det releasekonsert? Turné? Alt jeg vet er at dere ikke var så veldig aktiv mellom denne og EP-en Winning i 2019. 

CC:

Vi gjorde en releaserunde i Norge samt noen konserter i Sverige. Ja og Tyskland sammen med GBZ. Men turneaktiviteten bar nok litt preg av at jeg i allefall var stadig mer opptatt med filmprosjekter.

Rolf: 

Ja, for min del tok andre prosjekter mye tid. Vi hadde en runde i Norge ifm. release? Husker ikke helt.  

Truls:

Vi turnerte nok mye mindre enn hva jeg ville. Mitt mål var egentlig at Die A Legend skulle være fulltidsband som vi turnerte verden rundt med. Så for meg var det for lite aktivitet rundt alt egentlig. Men det er forståelig når begge de to andre studerer veldig tunge studier og alle hadde andre prosjekter som tok mye tid.

Hva tenkte du om plata i 2013 og har synet på den endret seg på ti år? Er du fornøyd med

hvordan den ble eller er det noe du skulle ønske kunne endres? 

CC:

Lenge siden jeg har hørt på den, men jeg tenker jeg er stolt av den, og det er lyden av oss akkurat da, så har hverken behov eller mulighet til å gjøre noe annerledes. Minnes i allefall veldig mye kule riff og en vanvittig energi i innspillinga.

Rolf:

Synet mitt på skiva har egentlig ikke endret seg noe særlig. Et album er ofte et kompromiss mellom alle medlemmers synspunkter. Jeg synes det er fint. Det er alltid noe jeg skulle ønske var annerledes med en skive, men det er ingen vits i å henge seg opp i det i ettertid. La det stå som det er. 

Truls:

Jeg var fornøyd med den da og er fornøyd med den nå! Kanskje at vi skulle turnert mer med den, er det eneste jeg ville endret.

Til slutt, kan du si noe om hva ditt høydepunkt med Die A Legend var? Det du er mest fornøyd med, var kulest eller som gjorde størst inntrykk. 

CC:

Jeg vetta faen, erindrer spesielt helt i starten at vi hadde en helt avsindig kraft i oss da vi gikk på scenen. Helt ustoppelig. Og den følelsen er ufattelig god. Ellers tror jeg vel kanskje den fineste enkeltopplevelsen var kvelden på Scharinska i Umeå med Converge og Håll Det Ektä (og Dennis Lyxzen som DJ). Den konserten var insane i seg selv, men finest av alt var brorskapet som oppstod (og vedvarer den dag i dag, co-produserer flere filmer faktisk med folk fra samme gjengen) med «Umeå-scenen» og folka der. 

Rolf:

Først og fremst har vennskapet med gutta i bandet, og folk rundt, vært det absolutt beste med DAL. Må spesielt nevne Truls her som er en nær venn jeg har spilt i utallige prosjekter sammen med.

Ellers var det stort å spille support for heltene i Converge. Og konserten vår på Øyafestivalen var en veldig gøy opplevelse. Fikk meg en hårklipp av frisørene til Karpe. Har aldri siden hatt så flott sveis.

Truls:

Kuleste er uten tvil å spille i Umeå med Converge og Håll Det Akta, samt Tyskland turne med Zugly, Øyafestivalen etc. Mest inntrykk var vel å få jobbe med Rolf/CC som jeg alltid har sett opp til, og vennskapet til begge spesielt Rolf Ole.